Mariannes IBS-historie

I forrige uke delte jeg et innlegg hvor jeg ønsket å få høre din IBS-historie. Jeg setter stor pris på alle bidragene jeg har fått så langt! Jeg er sikker på at mange kommer til å kjenne seg igjen i det dere skriver. Med tillatelse fra forfatteren, vil jeg i dag dele Mariannes historie :)

Min FODMAP- historie

 Jeg er 22 år og student. Det er ikke lett å si når problemene mine begynte. Èn grunn er at de har vart lenge. En annen og langt viktigere grunn er at jeg har fortrengt og glemt for å kunne se framover og ikke isolere meg fra omverdenen. Jeg har ofte hatt lyst til å gi opp og bare bli hjemme. Heldigvis har jeg klart å opprettholde en ganske normal hverdag, men plagene har likevel hemmet meg. Jeg har flere ganger dratt tidligere hjem fra skolen for å gå på do, og droppet trening og sosiale aktiviteter på ettermiddager og kvelder fordi magen har vært urolig. Nylig leste jeg en artikkel hvor det ble presisert at stress og angst som oftest ikke er kilden til mageproblemene, men at de mentale problemene oppstår eller forverres som følge av det fysiske. For meg er dette et kjent fenomen. Som en ganske inadvent person med noe sosial angst, har virkelig mageproblene gjort ting mye verre. Det er ikke gøy å sitte på vorspiel når det eneste du tenker på er å holde lufta inne i magen, selv om det gjør vondere og vondere. Som nevnt husker jeg ikke akkurat når problemene startet. Videregående skole var verst, men jeg kan også huske at jeg hadde problemer på ungdomsskolen. Jeg skammet meg da jeg overnattet hos min beste venninne og hun syntes det luktet vondt på rommet etter vi hadde lagt oss. Jeg turte aldri si noen ting. Fram til jeg var 12 år sang jeg i barnekor, og jeg kan huske at jeg gruet meg til korøvelsene på grunn av det samme problemet. I stallen kunne jeg slappe mer av, for der ble det sjelden lagt merke til! 

Da jeg gikk i andre klasse på videregående skole fikk jeg et tips om en klinikk med blanding av tradisjonell og alternativ medisin. Der fikk jeg time hos en ernæringsterapeut. For første gang følte jeg at noen tok meg på alvor, og at det fantes en løsning. Det var en enorm lettelse. I ettertid tenker jeg at jeg burde oppsøkt fastlegen min først, men jeg hadde liten tro på å få hjelp der. Jeg hadde tatt en allergitest noen år tidligere på grunn av mistenkt pollenallergi. Denne testen bekreftet dette, og ga i tillegg utslag på peanøtter og hvete. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med dette svaret, og mistenkte at testen ikke var særlig nøyaktig. På klinikken viste blodprøvene en rekke mulige intoleranser, og selv om terapeuten understreket av denne testen heller ikke er helt presis, ble jeg satt på en streng elimineringsdiett. I en måned skulle jeg fullstendig utelukke gluten, melk, egg, sukker, gjær og alkohol, samt at jeg skulle være forsiktig med frukt, de grønnsakene jeg muligens reagerte på, og kaffe. Tester som skulle avdekke Cøliaki, Crohns og Ulcerøs kolitt var negative. Jeg fikk flere helsekostprodukter jeg skulle ta. Før diettstart skulle jeg ta en antibiotikakur for å fjerne sopp og parasitter som jeg visstnok hadde i tarmen. Senere diskuterte jeg dette med en lege som er spesialist i tarmsykdommer, og han var skeptisk. Det er visst mistenkelig mange som får denne beskjeden av alternative behandlere. 

For min del varte ikke elimineringsdietten i EN, men i 3-4 måneder. Årsaken var at jeg absolutt ikke ble bedre. Formen varierte veldig fra dag til dag. Nå vet jeg hvorfor: På grunn av søtsuget var jeg ikke flink til å begrense fruktinntaket, og en favoritt som snack-erstatter var tørket aprikos… Og hjemmelagde sjokoladekuler med dadler. Jeg er glad i sunn mat, så grønnsaker som brokkoli, blomkål og løk, samt belgfrukter som kikerter og bønner var hverdagskost. Dette spiste jeg mer av i diettperioden fordi jeg ikke spiste brød. Alt dette er mat fullt av FODMAPs. Selv om utgangspunktet ikke var ideeelt, bestemte terapeuten og jeg at jeg var nødt til å starte testing av mat etter en stund. Det er ikke forsvarlig å gå lenge på en streng elimineringsdiett, og dessuten var jeg møkk lei. Jeg startet testingen i desember måned. Det var ikke så lurt. Advent og jul er full av fristelser. Jeg hadde ikke lenger tro på dietten, og litt eller litt vek jeg fra hele opplegget. Og jeg følte meg faktisk bedre enn på lenge. Grunnen vet jeg ikke. Kanskje var det at inntaket av grønnsaker, frukt og belgfrukter var mindre i høytiden (jeg tåler jo en del klementiner!). Kanskje var det fraværet av stress. 

På nyåret følte jeg meg dårlig igjen, og tok på nytt kontakt med alternativklinikken. Jeg hadde fortsatt mye sopp, mente de, og jeg ble henvist til lege for å få antibiotika. Jeg fikk en spesiell antibiotika for tarmbakterier, og følte meg tidvis litt bedre. Kanskje det funket litt, kanskje var det placebo. Det føles jo så godt å ta en pille, skikkelig medisin, hver morgen. Jeg gikk til legen nå og da for veiledning. Da det på nytt nærmet seg desember, kom vendepunktet. Legen sa: «Jeg snakket med en kollega i går, jeg forklarte din situasjon og at vi sliter med å finne en god løsning. Han nevnte en diett som heter lav-FODMAP. Det finnes en del informasjon og flere tabeller på nettet. Kanskje du skal titte litt på det når du kommer hjem. Det kan jo ikke skade.». Dagen etter var jeg målløs. Det gikk fra full storm til vindstille i magen fra en dag til en annen. 

Tiden etter har vært bedre, men likevel ikke utelukkende god. Det tar tid å venne seg til hvilke matvarer man kan bruke og ikke, og hvordan man skal lese innholdsfortegnelser. Nylig oppdaget jeg for eksempel at det er inulin i glutenfri pasta med fiber, og fruktose i Bris med smak. Dessuten er det store individuelle forskjeller. Jeg kan for eksempel ikke drikke laktosefri melk, og tror det har noe med at den «røffe» behandlingen slik melk får gjør at proteinene blir vanskelige å fordøye, men det kan jeg ikke uttale meg sikkert om. Det tar også tid å finne ut hvor mye gluten og laktose man tåler. Det tar tid å finne ut hvordan man skal takle selskaper og restaurantbesøk. Jeg elsker mat og det er mye følelser inne i bildet. Når mammas lasagne eller vafler står på bordet, er det vanskelig å styre seg. Mange synes synd på meg når jeg forklarer hva jeg kan og ikke kan spise. Jeg synes veldig sjeldent synd på meg selv, så lenge plagene er under kontroll. Det er masse godt jeg kan lage, og det nytter ikke gå og tenke på alt jeg ikke kan spise. Ingen som bryr seg om helsa si kan uansett spise alt de har lyst på hele tiden! En person uten IBS-plager kan ikke gå og tenke på muffins og chips hele dagen, og jeg kan ikke gå og tenke på epler, rugbrød og hvitløk. Så selvdestruktive kan vi ikke være, uansett hva fristelsene er!

 Jeg har fortsatt mange dårlige dager og perioder, selv om plagene ikke er like voldsomme som før, så «prosjekt frisk mage» fortsetter. I tillegg til å motstå fristelser, fokuserer jeg for tiden ekstra på å stresse ned rundt måltider, tygge godt, spise sakte og ikke overspise. Som sagt er jeg veldig glad i mat, og når jeg har mat foran meg som er knallgod og lav på FODMAPs, har jeg lett for å fråtse litt. Jeg fikk ny tro på hvor viktige disse tingene er etter jeg leste innlegget om dette temaet på bloggen til Lyngstad Ernæring. Det betyr mer enn jeg har villet innse. Stress og angst er også noe jeg må jobbe med for å bli bedre. Jeg grubler og gruer meg altfor mye! Selv om jeg har mye å jobbe med, er jeg positiv. Jeg har blitt bevisst på at jeg må jobbe med hele meg. Med økt fokus på å stresse ned og nyte god magevennlig mat i små porsjoner, fortsetter jeg min reise mot en frisk mage og et friskt sinn.

Marianne, 22 år

http://www.dreamstime.com/royalty-free-stock-photos-woman-hand-stomach-pain-has-her-image30491928


Ønsker dere en forstatt god søndag :-)

Julianne 

Click Here to Leave a Comment Below

Charlotte - november 7, 2014

Dette er overraskende likt min historie.
Er selv 22 år, student og sliter med å finne hva jeg kan spise, og holder meg relativt på diett. Men tillater meg å spise en is og noen typer kjeks i blandt og spiser sværte mye 86% sjokolade.
Jeg er mer streng når eg hos andre, enn når jeg er alene. Og å dra ut å spise alene eller med andre er ofte kjipt. Jeg må som regel velge mellom to onde, den som gjør meg minst dårlig.
Merka vel at noe var feil alleree i 8-9 årsalderen, men forverra seg og ble mer merkbart på ungdomsskolen og enda mer på vgs. Men det er selvsagt flere faktorer som spiller inn.

Er ikke gøy å føle seg sløv, humørsyk, vondt og uopplagt. Men det er og kjipt å gå rundt å være sulten, utilfredsstilt og gå peiodevis ned i vekt og bli sløv av det.

Reply
    Julianne - november 8, 2014

    Hei Charlotte, det er ikke gøy i det hele tatt.
    Jeg håper du finner trøst i å lese at du ikke er alene om å slite med slike plager. Det kan lønne seg å ta kontakt med en ernæringsfysiolog eller noen som kan hjelpe deg med å sette sammen et kosthold du kan leve med, som gir deg energi og som ikke setter deg i situasjoner hvor du må velge maten som gjør deg minst dårlig. Slik trenger det ikke være, kjære deg.

    Mvh
    Julianne

    Reply
    Charlotte - november 8, 2014

    Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre enda.
    Men tror ernæringsfysiolog kan være aktuelt å prøve.
    Er fint å vite at man kan komme i kontakt med andre i lignende situasjon, er en annen type empati. Og gjerne mindre sympati, man er vandt med det er slik.

    MVH
    Charlotte

    Reply
Madeléns IBS-historie | Julianne Lyngstad - mai 8, 2015

[…] Mariannes historie […]

Reply
Annes IBS-historie | Julianne Lyngstad - mai 10, 2015

[…] Mariannes historie […]

Reply
Helenes IBS-historie | Julianne Lyngstad - mai 10, 2015

[…] Mariannes historie […]

Reply
IBS-historie fra kvinne, 31 år | Julianne Lyngstad - mai 10, 2015

[…] Mariannes historie […]

Reply
Leave a Reply:

5 dagers gratis nettkurs om IBS, FODMAPs og mer!

x