Lisas historie

I forrige uke fikk jeg en mail med denne fine historien. Å lese om hvordan andre takler det å ha IBS, kan være til stor hjelp for oss som sliter med lignende plager. Med tillatelse fra Lisa, vil jeg derfor dele hennes historie her på bloggen.

Jeg ble syk sommeren 2013. Etter en intensiv periode, som toppet seg med matforgiftning fra en hotellfrokost klarte ikke kroppen mer. I en måned ventet jeg på at det skulle gå over av seg selv, slik som det ofte gjør. Kroppen heler seg selv, det er slik det alltid har vært. Etter 2 måneder gikk jeg til legen, og de tok alle prøver de kunne ta. På et tidspunkt satt jeg på venterommet for tredje gang og kjente lufta gå ut av lungene mine i det fortvilelsen tok over. Hva om det er kreft? Det ble avkreftet, men ingen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre og hvorfor jeg ikke ble bedre. Jeg sluttet å spise, for magen ville ikke holde på det uansett, og det virket ikke som jeg tålte noenting. 
 
Når magen ikke fungerer, og systemet er betent får psyken seg et slag. På et tidspunkt i august var det nok. Jeg var ikke meg selv lengre, alle bitene av livet mitt, vennene, musikken, skolen, jobben og de erfaringene og møtene som gjør meg selv til meg ble tatt ifra meg. Så jeg sank sammen.
 
Etter lang ventetid fikk jeg time på balderklinkikken i Oslo, der jeg ble satt på en langvarig antibiotikakur (naturmedisinversjonen), og det hjalp litt. Men de mente jeg skulle bli helt frisk – at jeg skulle kunne tåle all mat til slutt. Så jeg gikk å venta på den dagen jeg skulle bli frisk, men den kom ikke. 
 
Første time hos psykolog, venterommet er slitent og klinisk. Tre måneder tidligere hadde jeg aldri i mitt liv trodd jeg skulle sitte her. Lykkelig barndom, kjernesunn, ressursterk, flink å ta pauser, i et studie jeg elsket med fantastiske mennesker rundt meg. De venterommene gjør noe med identiteten din. Du må ta noen oppgjør på hva det er som gjør deg til deg. For meg ble det viktig å forstå at det var ikke slik at hodet og tankene mine plutselig hadde blitt mørke av seg selv. Det var en betent mage som sendte ut stoffer i hele meg som satt alt i ubalanse. Magen og hodet henger sammen, og noen ganger kjente jeg det helt fysisk: nå setter angsten inn. Det startet i magen og jobbet seg oppover. På samme måte kunne jeg kjenne at det slapp taket. Som en gnist i magen og plutselig stilnet tankene og roen senket seg, helt til neste runde. 
 
I mars kom jeg over en blogg om Lowfodmap. Jeg lastet ned appen samme dag, og på en uke var magen frisk. Det siste året har handlet om å bygge opp grunnmuren igjen. Sakte men sikkert har bitene falt på plass, og en eller annen gang utpå senhøsten 2014, i et lykkelig øyeblikk kjente jeg at nå er hele meg tilbake, sammen med en rad av nye steiner på toppen av grunnmuren. Jeg ser det i ansiktet mitt – det er ikke samme ansikt som jeg hadde for et par år siden, helt uerfaren og uten store prøvelser. Men det er meg, og jeg er utrulig stolt over å ha kommet meg igjennom dette. 
 
Jeg har tenkt mye på hvorfor det ble som det ble, hvor jævla urettferdig det er og hvor jeg ville vært hvis livet mitt hadde fått lov å gå videre uten IBS, og de konsekvensene det bar med seg. Men nå, når hverdagene er god igjen kjenner jeg at det var en mening med dette å. Jeg lærte meg å akseptere tilværelsen, og ta en dag av gangen. Jeg har fått en enorm respekt for de som sliter med sykdom, både psykisk og fysisk. Jeg vet at jeg klarer mer enn jeg noensinne kunne forestille meg. Jeg lærte meg å spørre om hjelp og forståelse, og ble rørt til tårer tusen ganger over familie og venners støtte. Jeg fikk kjenne på hvor utrulig mye styrke det ligger i sårbarheten. Nå går det dager og uker mellom gangene jeg tenker på denne perioden. Og det var først nå jeg kunne skrive en oppsummering, alt annet har blitt for nært. 
 
I dag fikk jeg boka di i posten, etter å ha lest bloggen i et par måneder. Det er så fint påfyll, til inspirasjon de dagene man helst vil spise alt du ikke tåler på en gang og låse seg inne. De dagene du vil være som alle andre, er drit lei av planlegging og å høre på alle som nærmest roper «ååh stakkars deg, du som ikke kan spise noe som helst!!!» , der du rolig nikker og smiler, og tenker at hvis de hadde vært syk i et år og ikke fått lov til å ta del i sitt liv ville de også jublet over at noen konkret forteller deg hvor mye du faktisk tåler. 
 
Så jeg ville dele min historie, og takke deg for hverdagspåfyll.
– Lisa 

Click Here to Leave a Comment Below

Merete Norheim Myrdahl - mars 4, 2015

Takk, Lisa, og takk Julianne <3
Jeg er akkurat i startfasen av boken. Etter 8 år med IBS, liten forståelse, støtte og hjelp fra de man tenker skulle være best på dette, aner jeg nå et lite håp der fremme. Slike historier bidrar selvfølgelig til å holde motet oppe. Tusen takk igjen for at dere deler <3

Reply
    Julianne - mars 5, 2015

    Hei Merete. Takk for kommentaren din. Det er godt å høre! Lykke til med kostomleggingen, jeg håper virkelig du og magen din blir bedre fremover! Mvh Julianne

    Reply
Victoria - mars 16, 2015

Utrolig takknemlig for at jeg fikk lese denne historien, den var veldig sterk og jeg er så glad for at Lisa har blitt bedre, og synes du Julianne har gjort en utrolig god jobb som tydeligvis hjelper de der ute med mye fortivlelse. Jeg kjenner meg igjen i så utrolig mye av situasjonen til Lisa, og gleder meg til å kjøpe boken selv!!Tusen takk!!<3

Reply
    Julianne - mars 17, 2015

    Tusen takk for gode ord, Victoria <3 Jeg håper du også vil opplever bedring! Lykke til :))

    Reply
IBS-historie fra jente, 25 år | Julianne Lyngstad - mai 6, 2015

[…] Lisas historie […]

Reply
Leave a Reply:

5 dagers gratis nettkurs om IBS, FODMAPs og mer!

x