Randis IBS-historie

Jeg har bare noen ukers erfaring med å dykke ned i materialet ditt og å prøve ut diverse oppskrifter. Likevel kan jeg si med sikkerhet at dette er et nytt positivt steg på vegen mot å finne ut hva min mage tåler/ikke tåler av mat.

Jeg leste historien om kvinnen på 60 år. Jeg er 55 og har mye til felles med denne damen når det gjelder mageproblemer (men heldigvis ikke de andre helseutfordringene hun har hatt).

Å vokse opp på 60-70 tallet med slike mager var ikke enkelt. Melk, brød og grønnsaker er jo sunt! Det MÅ man få i seg. Jeg hadde mye eksem i hele oppveksten, og tidvis forstoppelser, diaré, kvalme etc, men jeg var også bra i perioder. Derfor så vanskelig å finne ut noe spesifikt. Legen brukte også betegnelsen «nervøs mage» om meg, noe som omgivelsene fort kunne tolke som et «følsomt og engstelig barn». Huffameg! I ungdomstida ble det til «magekatarr» og jeg fikk pulveret «Metamucil» som medisin.

På julaften begynte vi med å ha revet gulrot som tilbehør til pinnekjøtt og pølser, slik at vi skulle få i oss mer fiber og unngå vondt i magen. Det var flere rundt oss som spiste seg dårlige denne kvelden :-P. Om gulrota hjalp, eller om det var trua, kan vel ikke akkurat dokumenteres. Det gikk oftest bra, jeg overspiste vel ikke akkurat. Men en jul fikk jeg utrolige smerter en stund etter middagen, og det var uheldigvis sammenfallende med at vi barna skulle vaske opp. Jeg greide det ikke, måtte bare ligge. Men som vi vet går det over, og du må vite at jeg fikk gjennomgå fra søskenene mine når jeg ble oppegående da pakkene skulle åpnes! Da hadde jeg «spilt» dårlig bare for å slippe oppvasken… Slike lignende situasjoner har oppstått mange ganger. Man må avlyse ting pga vondt i magen. Da blir man mistenkt for å være psykisk syk eller i ubalanse. Er det rart at man tøyer seg og holder ut i det lengste for å unngå å bli beskyldt for det ene og det andre… :-P

Som 20-åring fikk jeg tatt min første gastroskopi og koloskopi og det ble slått fast at jeg hadde laktoseintoleranse. Så var det bare å prøve og feile videre. Det å unngå melk førte antakelig til at eksemen avtok. Men på den tida fantes ikke laktosefrie produkt, og når andre laget maten eller man kjøpte mat «ute», så fikk jeg i meg melkeprodukt. Plagene var ikke så store at jeg tok så mye hensyn til det selv heller. Men jeg ble lett forkjøla, og hadde ikke så mye energi som jeg skulle ønske, var slapp. «Det er bare å komme seg ut og gå en tur» har jeg hørt ofte oppgjennom årene. Og det gjorde jeg også, og syntes det var urettferdig at jeg ble så mye mer sliten og gikk fortere tom for energi enn de andre… Men jeg SKULLE delta slik alle andre, så fikk jeg heller hvile meg litt ekstra etterpå.

Etterhvert som tiden går med all «feil»-ernæring, blir kroppen dårligere og mer og mer utslitt, og det blir mer og mer smerter og mageplager. Som 35-åring var jeg desperat etter å få hjelp, men i skolemedisinen var jeg ansett som fysiologisk frisk. En lege var overbevist om at jeg hadde en psykisk lidelse, og det gikk så langt at jeg prøvde medisiner for det en kort periode. Men det var helt tullete for meg, og jeg ble ikke noe bedre. Ikke noe galt i å ha en psykisk lidelse, men for meg stemmer det ikke når jeg har testet det ut i forhold til det som skjer i livet mitt, situasjoner, mat etc. Jeg har hatt tanker og guts nok til å ressonere over dette og gjøre mine egne tester og forsøk. Men jeg tenker at det sikkert er mange flere som får en slik diagnose av leger, og som kanskje feilmedisineres for dette over lang tid, og overhodet ikke blir bra. Hverken i magen eller hodet/sjelen. Dette er skremmende å tenke på!!

Heldigvis kom jeg i kontakt med en dame som fortalte meg om en del alternative veger å gå. Jeg måtte prøve, for noe måtte jeg gjøre, ellers hadde jeg bare blitt syk og arbeidsudyktig, og det ville vært helt uholdbart for meg.

Det ble sagt av flere alternative at jeg hadde overoppblomstring av sopp i kroppen. Tarmen var «lekk» slik at avfallsstoff gikk ut i kroppen i stedet for ut rette vegen. Derav masse smerter og vondter i hele kroppen. Og derav vitamin- og mineralmangel som igjen førte til at jeg var helt utkjørt. Jeg skiftet ut all amalgan i tennene. Jeg var også på Balderklinikken og fikk testet ut en del matvarer, og det var mye jeg hadde intoleranse overfor. I hovedsak gjaldt det melk, hvetemel, sukker og gjær. Jeg endret kostholdet mitt slik at jeg unngikk dette så langt som mulig, og jeg har blitt mye bedre i løpet av de 15-20 årene som har gått.  Men ikke helt grei, og det har vært umulig å finne ut eksakt hva som skaper problem.

Utrolig slitsomt i forhold til et sosialt liv – selskapslivet innbefatter ofte kaker, smørbrød, krem, sauser, pizza, lasagne, øl osv. Det er en terskel å være sær på dette når man ikke har en diagnose, en dokumentert «svikt» som du kan forklare og som folk forstår og godtar. Jeg elsker (elsket:-P) å finne på ting sammen med andre, være ute på livet osv. Jeg liker kjempegodt å være på fest, så jeg blir med på moroa og tar støyten alene i etterkant. Det er mest lettvint i forhold til å opperttholde et sosialt liv. Man vil jo ikke bli oppfattet som noe man ikke er (særing, i psykisk ubalanse, har spiseforstyrrelser osv.). Men over tid blir kroppen uhorvelig sliten av dette også, så siste årene har jeg måttet være mye strengere. Jeg lurer meg til å ikke spise noe i selskap, eller ikke så mye. Jeg har også brukt Nexium (mot for mye syre) og Kerutabs (spalter melkesukkeret) når jeg skal i selskap. Det demper problemene litt. Men etter som jeg blir eldre blir jeg mer og mer usosial, det «koster» for mye, og der er ikke nok energi.

Jeg har tatt gastroskopi to ganger senere – da jeg var 34 og 54 år, i min desperasjon etter å finne ut mer. «Det MÅ jo være noe inni der som ikke er som det skal». Ved siste gastroskopi sa legen at magen ser ut som en rasp, og det er akkurat sånn den føles også når jeg spiser, det kjennes ut som jeg har skrubbsår i magen. Rett og slett hadde jeg fortsatt irritabel mage og irritabel tarm, og det var ingen ting å gjøre annet enn å finne ut selv hva man reagerer på og ikke. Har så langt ikke støtt på noen i helsevesenet som har snakket om IBS og FODMAP.

Siste årene har jeg bedt om melke- og glutenfrie produkt på kafe etc, da jeg merker at det lager mindre krøll. Og så har jeg valgt soya-produkt, men har ikke skjønt at det produktet kan ha gitt utslag før nå, når jeg ser at det kan ha moderat eller høg FODMAP.

Sukker har jeg bl.a. erstattet med søtstoff som ender på -ol – dette er det nå slutt på!! Spiser heller litt ekte sukker (Cocosa), men prøver at det skal være lite.

Jeg må også være veldig forsiktig med frukt, da det gir for mye syre. Bør holde meg til basisk mat. Grønnsaker er basisk. Hvorfor blir jeg så oppblåst av grønnsaksuppe? Blomkål er vel like bra som brokkoli? Og løk! Det har vi spist masse, det er jo så sunt! Når jeg nå justerer inntaket slik at jeg spiser bare grønnsaker med lav FODMAP, og passer på krydderet, er det fantastisk å oppleve at magen nesten ikke rører på seg etter måltidet! :-) Jeg ser at det er mange kokebøker med «sunn mat» og «sukkerfri mat» jeg ikke kan bruke, jeg må i så fall justere oppskriftene veldig.

Jeg har ikke gjennomført alt dette med FODMAP 100% – det må jeg gjøre når jeg er klar for det/opplagt til det. Jeg finner ut litt etter litt. Og jeg må justere slik at dette kommer i tillegg til det jeg allerede vet at jeg ikke kan spise. Jeg reagerer på melken, ikke bare laktosen. Men prøver likevel med pittelitt laktosefri youghurt naturell. Kanskje geitost går bedre, prøver ut dette. Kesam i oppskriftene fungerer heller ikke helt bra. Spelt og havre kan det heller ikke være for mye av.

Jeg er usikker på om jeg får i meg den næringen jeg skal, men så lenge kostholdet innholder lav-FODMAP grønnsaker, fisk, kjøtt, nøtter og frø, håper jeg det holder, selv om jeg mangler energi. Men jeg er uansett SÅ glad for den jobben du gjør, og presenterer lav-FODMAP oppskrifter som jeg kan ta utgangspunkt i, og kan justere etter min kropp. Jeg har kommet et langt steg videre på veien til en forhåpentligvis bedre helse og et mer opplagt og energifylt liv. Jeg drømmer om det, og har fått nytt håp!!:-)

Tusen takk!!

– Randi, 55 år

Flere IBS-historier fra virkeligheten:

Helenes historie

Historie fra kvinne 31 år

Mariannes historie

Lisas historie

Inger Margrethes historie

Min historie

Ønsker du også å dele din historie? Skriv til meg på mail lyngstadernaering@gmail.com

Julianne 

Click Here to Leave a Comment Below

Inger Margrethe Sørensen - april 20, 2015

Du skriver at du kjente deg igjen i min historie, og da må jeg si det samme til deg. Jeg ble også beskyldt for å sluntre unna oppvasken. Jeg har også alltid vært veldig sosial og vært med på festen og tatt lidelsene i etterkant. Men nå er det vel alderen som gjør at jeg ikke orker det så mye lenger. Ønsker deg lykke til videre med fodmap- dietten.

Reply
Marianne Kristiansen - april 20, 2015

Når jeg leser slike historier om dere som har slitt i så mange år og måttet tåle mistenkeliggjøring og feildiagnoser oppå det hele, da føler jeg en enorm takknemlighet for at jeg fikk hjelp såpass tidlig i livet. Masse lykke til videre med dietten. Det er, som du skriver, en del sunn og sukkerfri mat som må unngås, men vi får være glad for alt vi vet og at vi kan unngå disse fellene.
Gode ønsker fra Marianne (min historie er også publisert her på bloggen)

Reply
Annes IBS-historie | Julianne Lyngstad - april 23, 2015

[…] Randis historie […]

Reply
IBS-historie fra jente, 25 år | Julianne Lyngstad - mai 10, 2015

[…] Randis historie […]

Reply
Leave a Reply:

5 dagers gratis nettkurs om IBS, FODMAPs og mer!

x