Madeléns IBS-historie

Dette er historien og tankene til Madelén, en 22 år gammel jente fra Horten.

Jeg har vært klar over det hele livet, da det ligger til familien. Dermed har jeg på en måte bare innfunnet meg med at »slik er det». På kostholdssiden har jeg alltid vært det man kaller småspist og ekstremt kresen, men dog med en kjærlighet for salt mat, sterkt krydrede middagsretter og hvetebakst gjennom barndommen. Mye urolig mage og oppblåsthet har fulgt meg. Det har blitt en rekke bomturer til legen opp gjennom. Tilbakemeldingene bestod kun av »voksesmerter» og »nervøs mage». Alvorlig og dødelig ormedannelse ble vendepunktet – oppdaget intet mindre enn et tiår etter jeg fikk det. Aldri før har jeg vridd meg så mye i smerter som den gang. Det ble rett og slett en skikkelig helvetesuke der jeg verken klarte å spise eller bevege meg. Jeg fikk en kur og kom meg frisk fra det, men det var ikke mye om å gjøre. Ormen spiste av næringen kroppen tok til seg, og hadde så vidt begynt å gå løs på organene.

Kort tid etterpå utviklet jeg ortoreksi som senere ble diagnostisert til anoreksi, og jeg har snart levd med spiseforstyrrelsene i 6-7 år. Dette har på ingen måte hjulpet på IBS. Spiseforstyrrelsen fikk meg til å spise enda mer ensformig, men etter en lang runde med sykehus og kostlister og anoreksiens valg, har jeg blitt noe flinkere til å variere – uten hell. Mye luftkramper gir meg ofte plager, og det hender at magen »plutselig» slår seg vrang de mest upassende steder (jobb, matbutikkø, skolebenken, osv). Jeg får lyst til å legge meg ned i slike situasjoner. Det er superflaut, men ingenting jeg kan styre. Særlig på kvelden er ubehaget som verst (ender i fosterstilling), og det er derfor jeg prøver å gjøre unna mest mulig av gjøremålene på formiddagen. Da vet jeg med sikkerhet at når smertene overtar (for det gjør de) så er jeg ferdig med alt som skal gjøres.

Jeg vil gjerne prøve et lavFODMAP-kosthold. Ikke så strengt at jeg utelukker det jeg liker å spise, og det kroppen min trenger, men i en grad som gjør at jeg kan oppleve forbedring. Jeg er villig til å ofre både frukt, havregrøt og en rekke lettprodukter for å se om det finnes erstatninger. I alle fall for en periode. Krampetakene, ubehaget og mageproblemene har gjort sitt til at jeg føler kostholdet må få en gjennomgang. Særlig også fordi jeg er i gang med en slags behandling med tanke på spiseforstyrrelsen. Hvis jeg når dit hvor vekta og helsen er tilnærmet frisk så vil jeg også at det skal være uten IBS-plager, minst mulig av dem i alle fall. Slik det er nå kan det til tider nemlig være uutholdelig, og da er det enklere å »skippe måltider» eller spise deler av dem istedenfor å fullføre dem.

Jeg har heller aldri hatt en kjæreste, mye på grunn av spiseforstyrrelsen, men så frykter jeg også at min trøblete mage kan bli et lite problem. Det er noe jeg tenker mye på.

Jeg fikk magesår som følge av innleggelsen og all svelging av mat jeg verken likte eller tålte. Dessuten er jeg intolerant mot laktose og gluten (mest gjær) og allergisk mot nøtter. Jeg har derfor forsøkt å holde meg unna disse matvarene så godt det lar seg gjøre, men det er ingen enkel sak. Jeg er altfor glad i cottage cheese og enkelte lettyoghurter/skyrvarianter, samt havregryn og knekkebrød med mye rug. Men jeg er mye flinkere enn jeg var før jeg fikk greie på dette, og jeg merker også en vesentlig forbedring da jeg kuttet ned på ting. Mindre utslett og mindre magetrøbbel. Jo mindre trøbbel, jo bedre, og det er også hvorfor jeg har sånn tro på at lavFODMAP kan gi meg noe. Noe er bedre enn ingenting.

Sukker vet jeg er næring for soppen, og jeg vet at jeg bør unngå dette. Jeg gjør det til en viss grad, og spiste ingenting av det da jeg var på mitt »verste», men som en del av en anoreksibehandling kan en ikke utelukke det helt. Det har litt med at mengdene ikke skal bli for voldsomme når en skal øke kaloriinntaket.

Verst var det på sommerferie da jeg verken klarte å gå på do, spise ordentlig eller fungere. Jeg lå mye rett ut på hotellrommet i håp om at smertene skulle gi seg. Det gjør at ferier for meg blir et ork. Jeg blir lett grinete når jeg har så mye vondt og ellers må stå over så mye mat. Særlig utfordrende blir det med tanke på det faktum at jeg ikke kan gå ned i vekt.

Så ja. Ferier er en ting. Hverdager en annen, men allikevel ikke store forskjellen. Jeg våkner med en betongkloss hver morgen, og legger meg som om jeg skulle vært høygravid. Ofte er krampene så massive at jeg ikke kan stå oppreist en gang. Jeg drikker mye (te, saft, vann, farris – etter råd fra legen), men har konstant forstoppelse, og dermed blir det hyppige og mange dobesøk pr dag. Magen lever mildt sagt sitt eget liv. Jeg trenger på alle måter å komme i gang med noe, og det gjør meg glad å vite at jeg ikke står alene i denne situasjonen.

Hele livet har jeg sett på dette som noe flaut og noe jeg må holde inni meg, men faktisk er det ikke så flaut å dele historien sin her når jeg ser andre også har gjort det.

Magen har alltid vært og er blitt en kjempeutfordring. Særlig i hverdagen der jeg til stadighet må prioritere etter formen framfor hva jeg har lyst til. Jeg er så lei av det. Heretter skal jeg virkelig sette meg inn i lavFODMAP-kostholdet – både via din blogg og også via artikler på Google. Jo flere som »står frem», jo mer åpenhet. Det trengs i et samfunn der alle selvdiagnostiserer seg selv fordi de ikke finner ut hva som feiler dem på legekontoret.

Jeg har som sagt prøvd det meste uten hell. For meg blir dette litt dilemma. Hva skal jeg spise som blidgjør kroppen, kresenheten og samtidig opprettholder behandling slik at jeg blir friskere enn spiseforstyrrelsen (?). Som sagt orker jeg ikke pinlige senarioer, vondter eller massiv planlegging mer. På en måte har det gått så lang tid at jeg er vant til hvordan ting har blitt, men på en annen side er jeg så irritert og sliten av at det er sånn. Det skal jo ikke være slik at jeg må slite med dette resten av livet?

Jeg følte jeg bare måtte skrive litt om historien min etter at jeg nå har lest andre sin, og faktisk kjente meg såpass igjen. Uansett om du poster historien min eller ikke Julianne, så skal du vite at jeg er imponert og glad for at det finnes slike pådrivere som deg. Vi er mange som sliter, og vi er mange som behøver veiledning til en sunnere, bedre og »mindre plagsom» hverdag!

Det er egentlig det samme om du fremstiller meg som anonym eller med navn. Jeg har hatt en åpen blogg om sykdommen siden 2011, så leserne vil lett dra kjensel på meg hvis de leser dette…

Hilsen Madelen :)


Ta også en titt på Madeléns blogg ved å trykke her.

Flere IBS-historier:

Historie fra jente, 25 år

Annes historie

Randis historie

Helenes historie

Historie fra kvinne 31 år

Mariannes historie

Lisas historie

Inger Margrethes historie

Min historie

Ønsker du også å dele din historie? Send en mail merket IBS-historie til lyngstadernaering@gmail.com

Julianne  :-)

Click Here to Leave a Comment Below

Leave a Reply:

5 dagers gratis nettkurs om IBS, FODMAPs og mer!

x